Laila Marina

Home

About

Contact

Follow me

Categories

Archives

Search

I n s t a g r a m

My, myself and I (spot the fake one)

Her 10 ting du helt sikkert ikke viste og kanskje til og med ikke tror på. Hmmm, Lets put a twist on this, 9 er sanne og 1 er fake! Gjett da vel! Svaret kommer imorgen kveld.

Spennende eller hva? #HvemTrorJegAtJegEr

* Jeg har spilt klarinett i over 10 år, men det er kjempe lenge siden jeg spilte sist. Har ikke klarinett lenger engang

* Jeg var "PromQueen" på VGS, haha *blush*

* Jeg var grønnruss. #VilDuStusseBuskenMin?

* Jeg har alltid syns at kropp og psyke er utrolig spennende. I det siste har jeg hatt en skikkelig hang up på hvilke grenser vi har som mennesker, om det i det hele tatt finnes noen?

* Om jeg har hørt at noe er "helt forferdelig - ikke se det" - så må jeg se det med mine egne øyne. Og det holder ikke å se deler, jeg må se alt. Har derfor presset meg gjennom hele "A Serbian Film" - aldri se den. Jeg så forøvrig den usensurerte versjonen.

* Jeg har aldri hvert i USA, men jeg har fått en helt perverst hang up på LA! Vet ikke hvorfor, men det må være mitt drømmereisemål. Vet ikke engang hva jeg skal der. Haha! Skrev til og med et eget innlegg om LA (men jeg får ikke til å legge ved link. Blogger fra mobilen. Sånn er livet når man praktisk talt bor i en koffert)

(Og, ja jeg har jobbet på Norwegian tidligere, tror de søker sommervikarer atm! Søk! Så bra miljø der :D)

* Jeg hater å ta bilder av meg selv. Syns aldri det blir bra. Enten så blunker jeg, eller så trekker jeg inn haka, så jeg ser ut som en gås. Akk.

* Jeg syns minttu (finsk peppermintlikør) blandet med sjokolademelk er mums! Som å drikke AfterEight! Haha. Kjenner ingen andre som liker det, så om noen gjør, Holla!

* Jeg har hvert med i en kondomreklame!

* Jeg hadde så "kanintenner" (overbitt) at jeg fikk regulering av medisinske og ikke kosmetiske grunner. Noe som gjorde at det ble litt billigere. YAY!

Ha en super kveld alle sammen ! :)

Spent på hvem dere tror er fake, hihi!

Vi blogges :*

Innlegget er skrevet fra mobil, så jeg beklager om det ikke er estetisk vakkert på PC! :)

Love, Laila

  • 27.03.2017
  • //
  • Kl.22:39
  • //
  • Personal
  • //
  • 12 kommentarer
  • CHILL PPL

     

     

     

    Hola¡ 

    Hatt en fin dag everyone?

     

     

    Jeg har hvert out and about i hele dag. Fikset dådyrvippene min *Blafre med vippene*, kjøpt en latterlig dyr (oljefri) øyekrem. Nåde den om ikke IKEA shoppingbagene under øynene mine forsvinner nå altså, haha. Besøkt familie, møtt venninner og sist men ikke minst levert minnepinnen til Mr.Cut&Edit. Samt bedt en stille bønn om at det er noe av råmateriale som er brukbart. Gruer meg litt til å poste videoen altså, haha, godt verken jeg eller Maria tar oss selv spesielt høytidelige. 

     

     

    Apropos å være selvhøytidelig, har det gått litt for langt for noen? Er det bare meg eller er mange blitt litt vel lett krenkt her i landet? Tar vi oss selv litt for høytidelig?  Har tenkt mye på det i det siste, tenkt kanskje ennå mer på hvordan jeg skulle formulere meg i dette innlegget uten å krenke noen. Haha. 

     

    Vi skal skjerms og strykes med hårene. Vi skal ikke tråkkes på for alt her i verden. 

    Kan vi ikke være litt som danskene aaa? Der har de jo nakene damer på side 9, uten at halve landet føler "at verden har gått over alle stokker og steiner" #Side9Piken 

     

     

     

    Frontpage 100%

     

     

    Om jeg sier ifra til deg, så er det ikke fordi du er mørk, lys, høy, lav, you name it, men fordi du er en idiot! Det har ingen ting med at du er det eller det. Jeg er lei av dere som tror det er Okay å oppføre seg ufint, og så dra diskrimineringskortet når noen snakker til dere! (Joda, det finnes masse diskriminering der ut, jeg er ikke blind for det. Men noen ganger er det litt "ulv ulv" ute å går). 

     

     

    Du kan ikke snike foran meg og dra en "hadde vel ikke gjort noe om det var en av dine egne?" 

    Mine egne? Legg ned. Vi er vel alle like? Jeg sa ifra fordi du snek, og det er not Okay (iallfall ikke når jeg skal rekke toget), spiller ingen rolle at du var middelaldrende hvit man og jeg er mørkhåret kvinne. Get real ppl. 

     

    Jeg er for the record både kvinne, utenlandsk, norsk, og litt bifile tendenser har jeg også . Forbeholder meg retten til å oppføre meg som en idiot og være krenkt hele tiden jeg da. #untouchable. Neida!  Haha! 

     

     



     

    Ha en outmost awesome torsdagskveld (natt?) <3

     

     



     

    Love, Laila 

  • 16.03.2017
  • //
  • Kl.23:11
  • //
  • Personal
  • //
  • 4 kommentarer
  • Strangers on a Long Train Journey

     

     

    Historier. Alle har en. Er det ikke rart hvordan det er lettere å dele den med vilt fremmede, enn med nære og kjære? Jeg tror det er sånn for mange. 

     

     

    Jeg elsker livshistorier.  Det er noe vakkert med å høre ekte historier fra ekte mennesker. (Jeg har helt hekta på disse "Humans of...." sidene.) Gjerne fra fremmede. De deler så mye mer. Det er sant. Noen vise mennesker har forsket på det, og kommet frem til at det er lettere for oss å være ærlige ovenfor totalt fremmede mennesker, enn familie og venner. 

     

     

    "When you talk to strangers, you're making beautiful interruptions into the expected narrative of your daily life and theirs" 

    -  Kio Stark

     

     



     

     

     

     

    Helt fra vi er små lærer vi at vi ikke skal snakke med fremmede. Jeg føler det er en sannhet som kun gjelder for barn. Jeg er ikke redd for fremmede. Jeg har lært, the hard way, at man aldri kan truly kjenne noen. Hvordan kan man egentlig det? Når man ikke engang kjenner seg selv. Jeg har iallfall opplevd hendelser hvor jeg ikke kjenner igjen meg selv. Jeg føler jo at ingen kjenner mitt aller innerste. Så hvordan kan jeg kjenne noen andres aller innerste? Er ikke det ganske arrogant, å tenke at man kan lese andre. Men at ingen kan lese deg? Jeg tror (merk: tror) vi alle har våre skjulte lyster og redsler. Jeg har det. Og jeg ville mye heller delt de med en fremmed på en lang tog reise, mens sennepsåkrene flakket forbi togvinduene. Jeg ville delt drømmene mine, med deg, my stranger on a long train journey. Drømmer jeg aldri ville turt å fortelle de som kjenner meg. Jeg ville tømt sjelen min, som en dike som har slått lekk. Og latt deg gjøre det samme, mens solen gikk ned, og landskapet i vinduet ble tatt over av en refleksjon av oss. To fremmede. 

     

     

    "You never really understand a person until you consider things from his point of view . . . until you climb into his skin and walk around in it" 

    - Atticus Finch in To Kill a Mockingbird.

     

     

     



     

     

     

     

    Kall meg gjerne naiv, men jeg har bestemt meg for at jeg alltid vi tro det beste inntil jeg ser eller hører noe som tilsier noe annet. Og det er den beste beslutningen jeg har takk, ja, kanskje jeg endag sitter her og angrer som en hund. Jeg har lært og fått så mange nye perspektiver fra helt ukjente mennesker. 

     

     

    "A man is like a novel: until the very last page you don't know how it will end. Otherwise it wouldn't even be worth reading."

    - Yevgeny Zamyatin in We
     

     

     

     



     

     

     

     

    Tanker på en tirsdagskveld

    litt kaos

    litt usammenhengende

    men det er sånn jeg tenker

    på alt og på ingenting

    på hvor fantastisk 

    og skremmende 

    the human mind 

    er. 

     

     

     



     

     

     

     

    (Jeg tror forøvrig heller ikke at det er mulig å leve et liv hvor man er 100 % ærlig, jeg skrev noen velvalgte ord om det, for noe som føltes som en evighet siden. Men viste seg å bare være litt over en måned siden, (Dis)honesty Tror dere man kan det, leve et liv uten å lyve?) 

     

     



     

     

    Tror dere man kan kjenne noen 100%? 

    Kjenne hele dypet av et annet menneskes personlighet?

     

     

     

    Ønsker dere alle en fantastisk Tirsdagskveld 

     

     

     

     



     

    Love, Laila 

     

  • 07.03.2017
  • //
  • Kl.22:37
  • //
  • Personal
  • //
  • 10 kommentarer
  • Jeg er ikke noe roadkill. Jeg er bare lat. 

     

     

    Ja, jeg har kanskje hvert det. Litt roadkill altså. Men jeg tok det som var igjen og skrapte meg selv opp før semitraileren kom.

     

     



     

     

     

    For 3 - 4 år tilbake opplevde jeg å leve litt over 2 år under forhold jeg ikke ønsker noen andre å måtte oppleve. Ja det var tungt, det var kjipt, det var fryktelig synd på meg, og ikke minst var det J*****g urettferdig. Men det var da. Over tre år har gått. Jeg har grått, syntes fryktelig synd på meg selv, hatet litt, hatet litt mer, men jeg har aldri ønsket å være et offer. Jeg har aldri ønsket å la fortiden vinne. Jeg er så mye mer enn handlinger som skjedde for over et halvt halvt dusin år siden. Jeg er sterkere, jeg er bedre, jeg er tøffere, jeg er alt du aldri lot meg være.

     

     

    Og jeg er litt lat. Jeg tror ikke jeg er den eneste. Det er menneskelig å prokrastinere litte grann. Jeg mener, er det ingen av dere som har sittet  og ni skrevet natten før en skoleoppgave skal levers inn? Latt oppvasken stå? Valgt sofaen over treningsstudioet? Jeg velger å tro at de aller fleste er litt late engang i blant. 

     

     

     





     

     

     

     

    Jeg har utsatt altfor lenge nå å søke studie. Mest fordi jeg ikke ønsker å gå tilbake til det jeg studerte, så hva skal jeg studere da? Jeg var nok aldri cut out til å bli kriminolog, men pinet meg gjennom nesten tre år allikevel. Det med å bare tørre å hoppe av og gjøre sin egen greie dere. Det skulle jeg ønske jeg klarte. Å hoppe av, før man sporer av.

     

     

    Det tar vel max 15 minutter å søke, så det er ikke den prosessen som skremmer meg. Det er så mange valg. Så mange utdanninger, så mange yrker. Det er mye som ser spennende og interessant ut. Men nå, nå føler jeg at jeg velger for life. At det jeg velger nå, det blir jeg, det jeg skal ånde og leve for til det blir tid for å leve ut livets siste dager på cruise i Karibien. Jeg er så redd for å tråkke feil igjen. Livredd. Redd for å gi slipp på det livet jeg lever nå, og begynne helt på nytt igjen. Jeg trives jo så godt med livet nå, men jeg vet at jeg ikke kommer til å trives om 10 år. Jeg kjenner meg selv såpass. Jeg er en rastløs sjel. Jeg burde satt meg ned å sett på hva og hvordan jeg skal gjennomføre disse studie planene for lenge siden. Det har bare hvert mer fristende å se 8 sesonger av Dexter isteden. Også har jeg jo hvert syk. Stakkars meg, alltid en unnskyldning. 

     

     

     



     

     

     

    Det verste er at istedenfor å kjefte meg huden full for latskapen min, så merker jeg at noen venner syr puter under armene mine. 

     

    "Ja, det er kanskje ikke så lett å ta tak i ting, med tanke på alt du har opplevd" ect . 

     

     

    Folk må slutte å sy puter under armene mine, for det er alt annet enn synd på meg. Det var synd på meg. Nå, nå er jeg bare lat. Lat og livredd. Men jeg skal ta meg selv i nakkehårene og søke. Fristen er vel en gang i Mars? 15ende eller noe sånt? 

     

     

    Kjeft på meg! Fortell meg hvilken tulling jeg er som lar livet bare gå uten at jeg gjør det jeg virkelig vil! Ta sats og spark meg ut av komfort sonen min. Det er det jeg trenger. Ikke noen som syns synd på meg. For tro meg, det har jeg klart helt fint selv! 

     

     

     

    Fler enn meg som er en liten prokastinerer noen ganger? 

     

     

     


     

     

     

    Ønsker dere en lat og bedagelig søndag :)

     

     

    Love, Laila 

  • 19.02.2017
  • //
  • Kl.13:24
  • //
  • Personal
  • //
  • 32 kommentarer
  • Til deg, ufordragelige mannen....

     

    .... som i self - pity, fant det helt Okay å hoste meg rett i ansiktet. Stakkars deg, du var jo syk.

     

     

    Vær glad lungene mine er unge og friske. Eller vent, det er vel ikke sånn at du bryr deg?

    (Jeg har jo ingen garanti for at du smittet meg, ikke at jeg er så syk at det gjør noe, for alle blir syke engang. Men jeg syns uansett ikke det er Okay å hoste uten å snu seg bort ect.) 

     



     

     

     

    Nå virker jeg kanskje kjempe krass og tverr. Men hva er det med noen (les: NOEN) mennesker? Når ble det Okay å sitte rett over noen på bussen å hoste rett frem? Og bare la det regne saliva, restene etter frokosten og alskens skumle mikroorganismer over meg? 

     

    Jeg føler noen har mye å lære av Japanerne. Viste dere at de ut av høflighet har på seg munnbind om de er syke i Japan? Så det er altså ikke bare på grunn av forurensing de bruker munnbind, men også for å ikke å smitte andre.

     

     

     

    Altså. Jeg skjønner at vi har en helt annen kultur, og at munnbind ikke er vanlig å bruke i Skandinavia. Faktisk tror jeg folk hadde blitt mer skremt enn betrygget om folk begynte å løpe rundt med munnbind. Men det er da vanlig folkeskikk å hoste i albuen? Et lommetørkle? Jeg kan kjøpe at det første hostet kom uannonsert, men å fortsette en hostekule rett frem uten og i det hele tatt prøve å dekke til munnen, snu deg bort, når en annen person sitter under en meter unna deg?

     

    Jeg har jo hvert på legevakten to dager på rad nå (well, thank you hostemannen), første dagen var jeg relativt mye bedre form en dag to, ergo jeg fikk en kølapp og måtte vente. Ventet vel kanskje i fire timer. I løpet av disse timene ble den stakkars sykepleieren som satt inne på vaktrommet skjelt ut to ganger, for at det var så lang kø. Hun prøvde å forklare at det hadde oppstått en akuttsituasjon på en annen del av legevakten. Jeg skjønner at folk er syke og lei av å vente, men det er da søren meg ikke den stakkars sykepleieren sin feil at de er underbemannet. Det skulle hvert en form for feedback maskin som man kunne registrert ventetid ect så kanskje folk kunne brukt den istedenfor å gå rundt å kjefte sånn. Noen ganger lurer jeg på om det finnes mennesker som ikke er istand til å tenke "Hva om det var jeg som var i den andres sko".

     

     



     

     

    Syns vi så synd på oss selv når vi er syke at det er okay å spre om oss med bakterier og kjefte andre huden fulle? 

     

    Sånn, rage slutt, nå skal jeg være glad og fornøyd igjen!

     

    Ps. Jeg vet mange har mye negativt å si om helsesystemet og køene på legevakten. Kanskje var jeg heldig, men sykepleierne og legen som så på meg igår kveld / natt, var helt fantastiske. Så hyggelige og så dyktige. For en fantastisk jobb de gjør. 

     

    Ha en fantastisk Onsdag alle sammen!

     

     

    Love, Laila

  • 08.02.2017
  • //
  • Kl.19:14
  • //
  • Personal
  • //
  • 6 kommentarer
  • Hvordan ser jeg meg selv?


     

     

    I går fikk jeg denne meldingen på instagram av min tidligere roommate: 



     

     

     

    Er det sånn andre ser meg? Så gøy isåfall. For jeg syns ikke selv jeg er spesielt spennende og vill. Jeg føler selv jeg deler mye, men kanskje ikke allikevel? Jeg tror mange føler jeg deler mye, fordi jeg snakker så mye. Ofte bare jatter jeg. Aller helst snakker jeg om andre eller forteller historier. Jeg elsker å få andre mennesker til å le. Jeg deler sjelden mine innerste tanker. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vil liksom ikke være en byrde for andre, om det lager mening. Jeg vet, aldeles ikke sundt. Men jeg har venner som er innenfor denne sirkelen som jeg deler mye med. 

     

     

    Jeg er dessverre ennå litt bundet av janteloven, og liker ikke å skryte av meg selv. Jeg syns komplimenter er ubehagelige. Jeg tror episoder i barndommen hvor jeg ble fryst ut for å være for flink, er mye av grunnen til dette. Det, og at jeg fikk så vondt av at andre ikke var fordøyd med sine resultater, at jeg gjerne løy om mine, så andre skulle føle seg bedre. 

     

    Jeg tror jeg ser verden annerledes enn andre mennesker, på godt og vondt. Ja, jeg er spesiell, men det syns jeg alle mennesker er, på sin egen helt unik måte. Jeg har opplevd ting som jeg tror ville gjort andre mer reservert og skeptisk til ande mennesker. Jeg gikk helt motsatt vei. Kall meg kanskje naiv, men man jeg tror ikke på at man kan lese noen utifra utseende. Jeg vil ikke gå glipp av potensielt fantastiske mennesker fordi jeg redd. Jeg tror på at man alltid kan lære noe av alle. Alle har en historie.

     

    Som jeg skrev har jeg "seen shit man". Jeg har valgt en kanskje litt annen aproch en mange i min situasjon. Jeg tror ikke nødvendigvis at det finnes noe rett eller gal måte å håndtere ting, så lenge man igjen føler livsglede. Jeg vil ikke være et offer, men en vinner. Det vet jeg alle vil. Alle veier leder til Rome, og min er like rett eller feil som noen annens. Jeg vil gjennom denne bloggen vise frem den jeg er nå. Jeg ønsker ikke å defineres av fortiden min. Kanskje det er derfor jeg fremstår litt hemmelighetsfull? Kanskje jeg endag deler alt, hvem vet. 

     



     

     

    Jeg føler ikke at kjærlighet er bundet til noe kjønn. Jeg føler meg nødvendigvis ikke direkte bifil, men jeg elsker personligheter. Utseende er veldig lite viktig for meg, og jeg snakker gjerne med alle på byen. Jeg mener, man vil vel heller spise en smakfull matrett enn en fin en? En dag blir vi rosiner hele gjengen, og da vil jeg at jeg og min rosin skal ha noen felles ting vi liker, noen ting vi begge ler av. Man kan ikke snakke med et sett ABS. Misforstå meg rett, jeg slenger ikke døra i tryne på Ryan Gosling viss han plutselig dukker opp på dørmatta. Min kjærlighet for personligheter gjør at jeg har venner i alle aldre, begge kjønn, ect. Jeg kunne aldri hatt en bedre halvdel, som nektet meg å ha venner av motsatt kjønn. Jeg vil ikke miste noen eller noen ting av det livet har å tilby, kanskje det er det H, legger i at jeg er Wild n Crazy? 

     

    Nå høres jeg sikkert veldig Happy Go Lucky ut. Men jeg har som alle andre tunge dager også. Akkurat som jeg blir glad av de små tingene, blir jeg også veldig fort trist. Jeg kan gå flere dager i en transe og lure på hva som er vitsen med alt, livet, hva jeg gir tilbake til verden. For jeg ønsker å gi noe tilbake, og jeg tror det jeg kan gi tilbake er latter og glede til andre mennesker. Det er så utrolig viktig for meg at alle som forteller meg noe / snakker med meg, skal føle at jeg genuint bryr meg om det de forteller meg. Det vondeste jeg vet er når jeg forteller noe og folk er uinteressert. Du vet de "ummhmm, å jaaaa" menneskene som ikke ser deg i øynene engang. Den følelsen vil jeg aldri at noen skal ha når de snakker med meg. 

     

    Jeg vet ikke hvor jeg ser meg selv om ti år, for det er så lett å bli skuffet om man forventer for mye. En får heller ta det som det kommer. Drømmen min er å endag kunne utdanne meg til filmskuespiller, få en jall rolle i en dårlig serie som ruller på skjermene rundt sånn 03-04 på natten, så en aldri blir kjent. Det må være grusomt og aldri kunne gå på matbutikken med ingenting on fleek, å havne på forsiden av Se&Hør.  Jeg har vel alltid syns det er noe forlokkende med skuespiller yrket, det å kunne være noen andre for en liten stund. Å kunne leve seg inn i en rolle, levere ekte følelser. Hvem vet hvor man ender opp, kanskje er politi om ti år, eller fortsatt flyvertinne. You never know. 

     

     ( Hoppas du ar nöjd med svaret H, dette ar hur jag ser mig selv.  Jag er dock ganske nyfiken på hva du legger i at jag er spennende og at jag har en side som ikke kan kontrolleres?  :) Pardon the bad Swedish! )

     

    Om jeg er helt ute å kjører nå, og teksten er rotete, snille dere, bær over med meg, jeg lover å ro tilbake til land så fort denne feberen gir seg, og jeg får jaget alle løvene ut av leiligheten...

    haha ;) 

     

    Hvordan tror dere at andre ser dere?

    Og føler dere at det stemmer med hvem du selv føler du er?

    Kan man egentlig spørre om sånt? 

     

     

     

    Ønsker dere alle en fin kveld!

    Make the most of it 

    Love, Laila 

  • 07.02.2017
  • //
  • Kl.17:30
  • //
  • Personal
  • //
  • 8 kommentarer
  • Min BloggMentor

    Hei alle fine lesere

    Hadde dere en fin dag igår? Klare for helg?

    (Jeg er faktisk en smule stolt over at jeg har fått med meg at det er helg, jeg er jo vanligvis hun som camper foran kiwi og lurer på hvorfor i alle verdens land og rike de ikke kommer og åpner snart, inntil det går opp for meg at det er søndag. Alle dager er svarte i flybransjen. Haha, det hørtes jo utrolig dystert ut. Poenget var bare at vi sjelden har helg i helgen. Skal jeg være ærlig så er det dødsdigg å ha helg midt i uken. Jeg slipper å styre med å skaffe fri til tannlege timer ect. Det er mye lettere å få vipperefill og frisør timer før kl 15:00 - 16:00 på dagen. Jeg kan traske rundt i matbutikken midt på dagen, før afterwork rushet kommer. #winning)

    Jeg er tilbake igjen i Sverige. Kom seint igår kveld. Hadde store planer om å blogge igår, (har alltid planer om alt jeg skal rekke, om jeg er heldig rekker jeg en tredjedel av alt jeg planlegger) men sånn ble det jo åpenbart ikke. Planen var å sette meg ut på balkongen etter frokost, blogge og bare nyte en siste time i solen. Men jeg endte opp med å løpe rundt som en galing, på jakt etter skopuss. Støvlettene mine så ut som jeg hadde hvert med på mudrace elns. Fant en på matbutikken, for 88 euro cent! #WhatASteal! Ingenting får tiden til å gå som litt old fashioned skopussing, så plutselig befant jeg meg i bussen på vei til flyplassen med et halvskrevet innlegg. Derfor denne mini mini blogg pausen.

    Har dere savnet meg? Jeg har savnet dere og bloggen. Alltid så stas og klikke seg inn å lese fine kommentarer (dere er fantastiske!), sjekke hva alle bloggene jeg følger sysler med. Jeg følger så mange fine blogger, og de er så utrolig gode på å oppdatere bloggen jevnlig. I'm in awe with you guys. Så jeg har alltid mye spennende lesestoff når jeg klikker meg inn på blogg.no. Også savner jeg følelsen når jeg poster et innlegg. Den litt nervøse kriblingen i magen. Jeg er egentlig en veldig reservert person.

    Når sant skal sies er jeg ikke spesielt fan av sosiale medier. Jeg har aldri lagt opp noe på mystory på Snapchat. Instagram lagde jeg kun i forbindelse med bloggen. Jeg føler et stort ubehag når jeg poster bilder av meg selv. Jeg er en sånn som ikke ser hvorfor folk føler seg mer bekvem med å bli sett i bikini vs undertøy. Jeg føler meg like utlevert i begge deler. Jeg skrev et innlegg om en bikini jeg har kjøpt. Men klarte aldri å poste det. Jeg lover at det kommer, en dag. Jeg må bare få påpeke at dette ikke har noe med kroppspress, at man skal se sånn og sånn ut. For jeg syns det er minst, om ikke mer ubehagelig å utlevere tankene mine.

    Eller utleverer meg slik jeg gjør i denne bloggen. Hele dette blogglivet, promotere min egen blogg, dele fra alle de låste kistene i hode (som jeg ikke vet om jeg egentlig noensinne vil åpne igjen), posere foran kamera. Det er så langt utenfor min comfort zone at jeg mange ganger lurer på om jeg bare skal legge hele denne nyfunnede hobbyen på hylla. Og innhold. Ofte tenker jeg "vil folk lese det her? Bryr noen seg om at jeg har kjøpt en billig skopuss?". Men jeg vet jo med megselv, at jeg syns det er artig å lese om selv de minste ting på andres blogger. De bloggene jeg liker best er jo ofte de som lar leseren bli kjent med jenta / gutten bak bloggen. Jeg merker at jeg heller til å like positive blogger. De kan godt ha innslag av tunge og triste innlegg, men ofte med en positiv outlook på livet. Kanskje det har noe med at jeg alltid har likt å glede meg på andres vegne, og jeg får vondt av å høre at andre ikke har det bra. Det må jo være en tilstand eller noe sånt. En god venninne av meg sa engang til meg. "Du vil bare at alle, selv de du ikke kjenner, skal ha det bra du". Hun utdanner seg ATM til psykiater. Så noe var det vel i det. Anywho, det er en sånn blogg jeg vil ha. En blogg som får andre til å føle seg bra og entertained.

    Planen var å blogge frem til nyttår, kjenne på det. Og jeg liker det. Tror jeg. De fleste dager liker jeg det. Dere lurer sikkert på hvorfor i alle dager jeg bestemme meg for å opprette en blogg, med tanke på mitt anstrengte forhold til sosiale medier.

    All ære til min blogg mentor, Hanna! Som lurte meg til å opprette en blogg. Jeg lette etter noe mer kreativt å gjøre ved siden av jobben. Jeg er egentlig en kreativ sjel, og føler ikke jeg får utløp for kreativiteten gjennom den jobben jeg har nå. Forstå meg rett, jeg trives som plommen i egget med jobben, men jeg trengte noe mer ved siden av. Hanna har blogget i over 10 år! Ta en titt på snygge Hannas blogg HER!

    I tillegg til å være en "grymt god" (som de sier i Sverige) blogger, er hun også en fantastisk person! Det er aldri kjedelig med Hanna. Vi var på stopp sammen i Cancún, og jeg, Hanna, S og J, hadde kastet uniformen (les: sendt den på rens), og tatt på partyhatten. Plutselig er Hanna bort. Vi fant henne fort igjen da de skrudde på spotlighten, på podiet over scenen! Haha!

    Igår når jeg kom hit, hadde hun søren meg ordnet så det var verste hotellet her. Lagt frem håndklær. Laget en lapp med wifi code. Haha! Du er for god Hanna, takk!

    Fika med vakre Hanna:

    Hvorfor begynte du å blogge? :)

    ØNSKER ALLE EN SUPER HELG! Hva skal du i helgen? 🤗

    (Innlegget er skrevet og postet fra mobil, så jeg er outmost Sorry om det ikke byr på en optimal leseropplevelse fra PC.)

  • 03.02.2017
  • //
  • Kl.17:47
  • //
  • Personal
  • //
  • 13 kommentarer
  • Thaidamer

     

    Før jeg fortsetter, la meg bare gjøre det helt klart at jeg er helt for at man skal få mene akkurat det men vil. Jeg er ikke opptatt av å henge ut eller arrestere noen, derfor ingen linker eller direkte gjengivelse av deler av den andres innlegg. 

     

    Så kl er 06:00, og jeg burde sikkert ha sovet i hundre timer til. Minst. Og det er planen også, jeg skal bare stille en alarm. Men når man først har tatt frem mobilen, så må man jo sjekke Instagram, face og blogg.no appen. Så jeg bladde igjennom bloggshouts listen inne på appen, og kom over et innlegg om thaidamer. 

     

    Innlegget består av uttalelser som at 16 år gamle thai jenter ser på norske menn som en redning, og at kåte norske menn lar seg lure. At det ikke er noe forskjell på prostituerte her og de i Thailand, annet enn at her til lands kan du betale og være ferdig med de. Mens med de Thailandske da kommer hele slekta drassende etterhvert. Vistnok finner disse thaidamene seg i alt for å ha et sted å ha tak over hodet og mat på bordet. 

     



     

     

    Og, ja det er sikkert mye sannhet i det, for ja noen mennesker lurer andre mennesker. Det finnes sikkert mange tilfeller av at unge thailandske jenter gifter seg med skandinaviske menn for penger. Men det er ingen regel. Det er ikke sånn at ALLE thaidamer gjør det. 

     

    Min kommentar på dette innlegget: 

    "Trist. Jeg er selv halvt thai. Jeg er lei av "Jasså faren din var nede og hentet seg en thaidame" nei, pappa hadde aldri hvert lenger en Mallorca da han møtte mamma på en fest her hjemme i Norge. Nei, hun var ikke 16 og et halvt år, det skiller kun fire år mellom mamma og pappa. Og, nei hele slekta kom ikke med alt de Eide uka etter de møttes, hele slekta mi på mor siden bor i Bangkok og kunne aldri tenkt seg å flytte til Norge. Både tante og onkel tjener til livets opphold uten å vise frem kjønnsorganer. Som henholdsvis bankansatt og arkitekt. Ikke alle thaidamer er prostituerte. Jeg skjønner hvor du vil hen med dette innlegget. Men kanskje litt modifisering hadde hvert på sin plass? Jeg som faktisk er halvt thai blir ja, oppriktig trist når jeg leser at det er sånn her noen folk ser på meg og mamma. 

    Forøverig, er jo ikke prostitusjon her til lands å sammenligne. Om du tenker på de "selger meg for å betale skole" sakene som har dukket opp i media de siste årene. 

    Bar jentene er ofte fra fattige familier i nord, som blir lokket av at tidligere landsby jenter kommer tilbake og viser "hvor lykkelig og rike de har blitt" slik lures unge jenter med. I noen virkelig stygge tilfeller selger familier de eldste / peneste døtrene sine for å brødfø resten av familien. Barjentene er de som møter nordmenn på ferie. De virkelig prostituerte, de som jobber i såkalte fishbowls, er traffiking ofre, ofte fra Burma. Hele industrien er så ufattelig trist. De selger seg ikke for å betale mat og bolig, pengene de får er minimalt, og de selger seg fordi de er "solgt" av noen andre til å gjøre det. Jentene "Eies". Jeg har hørt om virkelig stygge saker hvor jenter taes frem på kvelden, mens de på dagen sitter innelåst. Forøvrig er jo prostitusjon verre i mange andre land, for eksempel selger over en million barn sex i India. Det er så jævlig trist. I Karibia kan du bestille pakkereise med dameselskap. "Real girlfriend experience" heter pakken. Eller hva med middelaldrende kvinner som drar til Afrika og kjøper sex av tenåringsgutter? Like "motbydelig" det eller? 

    Men ingen er opptatt av det, viktigere å erge seg over thaidamer. 

    Det er alltid så mye fokus på thaidamer, russiskebruder ect. Men hva med mennene og kvinnene som faktisk tar del av denne triste industrien som kjøpere. Markedet følger jo etterspørselen eller hva? Det er jo disse menneskene som holder oppe en denne triste industrien. Hadde hvert fint med mer fokus på å hjelpe ofre for prostitusjon, uansett hvor de kommer fra, Thailand eller Gambia. Istdenfor å fremstille de som noe "ekkelt". 

    Forøvrig er Thailand som land mer en sex, akkurat som alle andre land har flere sider har også Thailand det. Sier ikke at det passer for alle, men det er mer å se en ping pong show, de har faktisk noen tempel / palass ruiner som står på UNESCOs verdensarv liste. 

    Håper du får en fantastisk søndag :) " 

     




     

    Er det jeg som er hårsår? Eller er det Okay å være provosert, når andre uttaler seg nedlatende og med snever kunnskap om en kultur jeg er del av? 

    Og, ja, jeg som aldri er provosert, lot meg provosere så mye at jeg svidde av 15,- hardt tjente kroner, kun for at jeg ønsker at flest mulig skal se at det finnes en annen versjon av alt. Virkeligheten er ikke svart og hvit. Den har flerfoldige ulike farger. Akkurat som et folkeslag har flerfoldige ulike personligheter. Kan vi ikke bare slutte å generalisere? Hadde du skrevet NOEN thaidamer, kjære medblogger, istdenfor thaidamer.  Så kunne jeg sovet søtt nå, isteden sitter jeg her med blodsprengte øyne, 15 kroner fattigere og taster som en gal på tastaturet. For jeg er lei av alle som stereotyper. Nei, jeg kan ikke gi deg en thai massasje, jeg kan ikke massere, bare fordi halvparten av genpoolen min er fra Thailand. Og, til deg som engang sa "jeg, kan litt thai: sucki sucki ten dååållaaaz". Nei, det er engelsk. Og du bør jobbe med uttalen. Du snakker jo dårligere engelsk enn en thaidame jo..... 

     

    Ha en fin søndag alle sammen

  • 29.01.2017
  • //
  • Kl.07:17
  • //
  • Personal
  • //
  • 12 kommentarer
  • (Dis)Honesty

     



     

    Okay, har noen sett dokumentarfilmen Dis(Honesty): The Truth About Lies? Anbefales, jeg syns iallfall den var verdt 90 minutter av mitt liv. I korte trekk handler filmen om hvorfor og hvordan en lyver. Den er basert på forskning, og er en del av The Dishonesty Project. Som ønsker å sette fokus og minne folk på rett og galt. Forskning viser nemlig at når vi blir påminnet moral og etikk, så handler vi mer moralsk. Gjennom blant annet The Truthbox. Hvor man kan sende inn en video confession, om en løgn man har fortalt. Videoen lastes opp på prosjektets nettsider, så her kan du om du er the holy mother herself, godte deg over hvor umoralske dine medmennesker er. Eller som meg, puste lettet ut over at jeg ikke er den eneste som serverer en hvit løgn i ny og ne. Det hele minner meg litt om en sånn katolsk skrifte session, som man ser i amerikanske filmer vet du. Eneste forskjellen er vel at her forteller man ikke hemmeligheten sin for en prest, men for hele verden. Legger med link til prosjektet HER, hvor det også er mulig å se filmen, for omlag 100 norske riksdaler. Jeg må innrømme at jeg liker dette prosjektet, vi trenger litt mer ærlighet og godhet i verden atm. Men.....

     

    Er det egentlig så galt å lyve? Finnes det virkelig ikke tilfeller hvor en løgn er bedre for alle?

     

     

    You can't win; if you tell lies people will distrust you. If you tell the truth people will dislike you.

    - Oscar Wilde

     



     

    Jeg leste et review av (Dis)Honestly  skrevet av en imdb bruker som kaller seg DIGITALJUNK, som forøvrig starter hele kommentaren sin med overskriften Bullshit. Og allerede der, kjære DIGITALJUNK, hadde jeg skjønt at konstruktiv kritikk ikke var din greie. Konstruktiv eller ei, den fikk meg til å tenke. 

     

    "

    0 out of 10 people found the following review useful:

    Bullshit!

    1/10
    Author: digitaljunk from United Canada Mexico
    20 June 2016

    People (especially Americans) make me sick! I read the synopsis of this and refused to watch this. Netflix summary reads: "...The reason is simple: We all lie. Everyday."

    I don't lie! Not even about the smallest things! Anyone who cannot make it through life, without lying, should examine their behavior and choices!

    Lying is a manipulative, deceitful, low-class, insecure, weak-of-character, lacking-in-pride and conviction thing to do!

    It makes me sick that so many people lie, and don't care. We don't have to be religious or saintly to be honest!

    If someone asks me: "How are you?" Even if I feel a little ill, I will definitely reply: "Not too bad." Not because I am lying, but because I choose to look at the positive about my life, and would prefer to feel and believe that I'm "Not too bad"! Things could be worse!

    You see! No one HAS to lie. It's a choice. We ALL make choices.

    If you are in the military and find yourself in a situation that you have to lie... well, it was your CHOICE to join the military, now wasn't it?!

    EVOLVE People! " 

     

    Oh, come the f. on DIGITALJUNK. Filmen handler ikke om det er rett eller galt å lyve. Den handler om fakta om løgn. Den handler om at det er i vår natur å lyve. Det hadde du kanskje fått med deg om du faktisk hadde sett filmen? Jeg vet ikke hva som er verst jeg, å lyve eller å dømme en bok utifra coveret? Jeg regner med at du skriver at du er fra United Canada Mexico, fordi du, dine ord, avskyr Amerikanere, fordi de er så løgnaktige? Var dette med å dra alle over en kam da. Jeg finner det jo forsåvidt ganske amusing at du allerede før du har rukket å skrive en setning lyver om hvor du kommer fra. Hah!

     


     

    Jeg personlig er helt uening med DIGITALJUNK, men det er bare min mening. Men jeg tror ikke en verden hvor alle er 100 % ærlige er en verden som fungerer. Joa, jeg mener at ærlighet varer lengst, og all that. Jeg tror på at man ikke skal fortelle store stygge løgner. Men jeg vet ikke om jeg vil høre sannheten hele tiden, jeg vet ikke hvor mange venner jeg hadde hatt igjen, om selvtilliten hadde tålt det. Jeg tror ikke jeg hadde hatt det noe bra selv heller om jeg hele tiden skulle fortalt sannheten. På en rar måte så tror jeg vårt sosiale samfunn er avhengig av noen små hvite løgner. Dog tror jeg på evolusjon jeg også DIGITALJUNK, og det er akkurat derfor jeg tror på at alle lyver. Fordi det fungerer. Survival of the fittest.  I en verden hvor det er stadig mer fokus på å gjøre det beste for seg selv, syns jeg det er rart fler ikke syns at en hvit løgn er okay. For det er jo ikke til å skyve under en stol at vi lyver for å få det vi vil ha. Og som oftest fungerer det. Dessverre, kanskje. For hadde det ikke, så hadde vi ikke løyet så mye som vi gjør. You don´t change a winning team.

    Det blir for enkelt. Å bare si, jeg lyver ikke. For kan du med hånden på hjerte si at du aldri har løyet? Aldri sagt "det passer dessverre ikke idag" når du tenker "Jeg orker faktisk ikke være sammen med deg idag, for du er så slitsom noen ganger"? Jeg sier ikke på noen måte at man ikke skal være ærlig, sånn at andre har mulighet til å ta til seg, og kanskje endre negative personlighetstrekk ol. Det jeg lurer på, alle dere som aldri lyver, er det verdt det å ta en diskusjon og såre noen istedenfor å lyve? Når den søte gamle bestemoren din ringer og spør om du likte julegaven, og du innerst inne ikke kunne fordra den, hva svarer du da? Pick your battles. 

     

     

    The question is about knowing the right times to tell the truth and come clean and how important it is to know that moment and establish a baseline of honesty when it matters to your audience or relationship. It means knowing the culture your'e dealing with.

    - Dan Holliday (via Quora)

     

    Innrømmelse: Jeg lyver uten å blunke. Jeg er en skummelt god løgner. Det sies at kreative personligheter er bedre løgnere. Jeg har alltid fått høre at jeg er kreativ. Men jeg håper og tror at jeg alikevel er et godt menneske. Jeg tror på rettferdighet, jeg tror på at alle skal ha like muligheter i livet, uansett hva man tror på eller hva det står i passet ditt. Jeg tror på at man alltid skal hjelpe mennesker i nød. Jeg tror ikke det er noe rett og galt når det kommer til små hvite løgner. Jeg tror ikke løgnen, men hensikten er det som er skadelig. Jeg tror det er som med alt annet her i verden, en balansegang. Jeg tror på regler som rettningslinjer, og mine medmenneskers dømmekraft til å handle i takt med omgivelsene. Det er ikke noe svart eller hvitt: 

     

    The color of truth is grey.

    - André Gide

     





     


    Jeg er veldig nysgjerrig av natur, og lurer på hva akkurat DU, tenker om dette teamet.

    Jeg liker å tro at man alltid kan lære noe av alle man møter, så please do comment.

    Jeg tror ikke jeg har sagt, eller skrevet blir det vel, dette før; men jeg setter så utrolig stor pris på alle som leser og kommenterer. Det er vel det jeg liker best med å blogge, å kunne få feedback, både positiv og negativ. Det er sånn nye tanker dukker opp hos meg, og jeg tror det er sånn jeg utvikler meg mest, gjennom å kunne se ting på flere måter. Så tusen takk til alle som leser og kommenterer innleggene mine. 

    YOU ROCK ! 

     




     

  • 24.01.2017
  • //
  • Kl.18:53
  • //
  • Personal
  • //
  • 29 kommentarer
  • 10 funfacts om me, myself and I

     

     

    Meg meg meg meg meg! 

     



     

     

    Jeg er utrolig klomsete og distré. Engang så snublet jeg over ledningen som var koblet til hoppeslottet på danskebåten. Skjønte ikke at jeg hadde dratt den helt ut, før jeg så slottet begynte å defloate. Dette var på tiden jeg var en kul kid, så istedenfor å sette den inn igjen, løp vi avgårde #shitKidz

     

    Jeg har close to skummelt god hukommelse når det kommer til å se om noen har hvert i et rom siden jeg var der sist. Da jeg bodde i kollektiv kunne jeg alltid se om andre var hjemme eller hadde hvert hjemom. Typ om sko var flyttet, stolene ved stuebordet stod litt annerledes ect. Jeg har derimot null hukommelse når det kommer til navn og ansikter. Engang møtte jeg en pilot på vei opp trappen til flyet. Jeg tok det for gitt at han var "ongoing" crew, så høflig som jeg er strakk jeg ut hånden for å hilse. Han ble paff og sa, "hyggelig å hilse på deg igjen også, men vi hilste for 6 timer siden, da vi gikk ombord sammen" 

     

    Jeg er livredd for å bli en lærveske!  Altså du vet når man har solet så mye at huden blir skikkelig tykk og rynkete. Ja, solet så mye at man blir seende ut som en lærveske. Jeg er derfor alltid skikkelig nøye med å smøre meg. Det er jo ikke til at å skyve under en stol, at jeg også bekymrer meg for kreftfaren en utsetter seg for ved å sole ubeskyttet. Jeg føler at jeg allerede er utsatt, da jeg flyr, og det er mer stråling i luften enn på bakken. De indre organene ekspanderer jo pga lufttrykket, og den konstante byttingen mellom tidssoner, kan jo umulig være sunt. 



    ( Mine favoritter: Australian Gold - lukter helt fantastisk. Dermalogica Total Eye Care SPF 15, denne er oljefri, perfekt om du har vippeextensions som ikke tåler olje. Det samme gjelder for nimue ansikts solkremen. )
     

     

    Jeg hadde skikkelig lyst på en tatovering før, men klarte aldri å bestemme meg for hva jeg skulle ta. Vet ennå ikke hva eller hvor jeg skal ta. Tror aldri det kommer til å bli noen, men det er greit, for "you don't put a bumper sticker on a Bentley". Haha. 

     

    Jeg hører egentlig ganske godt, men ofte, oftere enn jeg liker, hører jeg feil. Som da en passasjer supert meg om vi hadde chips etter at han hadde gitt meg kortet sitt for å betale for en cola. Og jeg svarte "nei nei herregud det trenger du ikke" - fordi jeg hørte "vil du ha tips" og ikke "har dere chips". Hører det jeg vil høre jeg, haha. #innbilsk
     

     

    Jeg har en greie for MINT.  Favoritt lipglossen min er denne: 



    med mint smak. Jeg drikker så og si aldri alkohol, men jeg syns Minttu Peppermint (Finsk likør med mint smak), med sjokolademelk eller kakao, smaker delicious! Som å drikke after eight! Elsker også fargen mint grønn. 

     

    Jeg elsker kosedyr. De er jo så bloody søte. Iallfall de med store glossy øyne de selger på flyplassen. Man kan jo ikke gå forbi uten å ende opp med kofferten full av kosedyr jo. Kunne ønske jeg kunne ha et ordentlig dyr, men det må bli når jeg ikke flyr lenger. 

     

    Jeg synes mennesker som alltid klager over andre og aldri tar selvkritikk er utrolig slitsomme. Men sånn overall så elsker jeg mennesker, og syns alltid det er gøy å snakke med fremmede. Ja jeg er hun wierdoen som går rundt å snakker med fremmede. Jeg tror på at man kam lære noe av alle man møter. Dessuten har alle en historie og fortelle, jeg elsker historier. 


     

     

    Jeg ble sjekket opp av et 45 år gammelt svingers par fra Australia engang. Jeg ante fred og ingen fare da det middelaldrende paret ved svømmebassenget ropte meg over og lurte på hvor jeg kom fra. Vi snakket sammen i over 2 timer, de var dødshyggelige begge to. Vi utvekslet kontaktinformasjon, in case jeg ever kom til Perth. Samme kveld fikk jeg en melding hvor de inviterte meg over på rommet deres på noen drinker, så kunne vi se hva som skjedde.... 

     

    Da jeg gikk på ungdomsskolen og lærte om bærekraftighet mente jeg at man burde legge om matproduksjon og legge ned restauranter og kafeer. Sånn at alle spiste rasjonert så det var nok mat til hele verden. #stalin 

    Jeg syns fortsatt bærekraftighet og mennesket som et egoistisk vesen er ufattelig spennende. Men jeg skal la det ligge for nå. 




     

    Noen som er litt like meg der ute? 

    Ønsker alle en god natt :) 

  • 19.01.2017
  • //
  • Kl.01:13
  • //
  • Personal
  • //
  • 18 kommentarer
  • 3 ting som gjør meg glad hver morgen

    Hei alle fine lesere!

    I en travel hverdag tror jeg mange, meg inkludert, glemmer å glede seg over de små tingene. Jeg tenkte før jeg la meg igår at jeg skulle prøve å tenke på tre enkle hverdags ting jeg er takknemlig for når jeg stod opp idag! Jeg er overbevist om at dersom jeg gjør dette, er det lettere å møte hver nye dag med et smil!

    Idag er jeg takknemlig for at.....

    .... jeg kunne sove til jeg våknet av meg selv. Og ligge å dra meg i sengen.

    .... det kjennes ut som formen er bedre, vil si jeg er 80 % frisk idag. Litt tett, men veldig glad! Ser ut som det blir sol idag. #lykke

    .... jeg lever i et samfunn hvor jeg nærmest kan bli hva jeg vil. Tenk på det a. Mange bare drømmer om de utdanningsmulighetene vi har i vesten. Jeg har tenkt mye på i det siste på at jeg har lyst til å ta en utdanning eller gjøre ferdig den jeg allerede har.

    Muligheter gjør meg glad!

    Nå er en herlig frokost inntatt og en deilig spasertur i god været unnagjort. Idag er det mandag, så vi gjør et nytt forsøk på shoppingen som ikke ble noe av i går.

    Ha en fantastisk mandag alle sammen!

  • 16.01.2017
  • //
  • Kl.14:59
  • //
  • Personal
  • //
  • 14 kommentarer
  • NEI.

    Et ord. Tre små bokstaver. Allikevel så vanskelig å si. Iallfall for meg. Jeg vil bare være snill, gjøre alle til lags. Men så blir jeg bare den som alltid skuffer. Den som aldri holder det hun lover. Hun som forskyver avtaler, som avlyser i siste sekund. Sukk, jeg vil bare godt, men gjør bare vondt. 



     

    Det må jo ha et navn? Et syndrom av noe slag. Å få så vondt av andres skuffelse. Jeg vil så gjerne at alle bare skal ha det bra. Jeg husker da jeg var yngre, at jeg alltid snakket mine egne prestasjoner ned. Sånn at andre kunne føle at de var best, eller iallfall ikke gjorde det dårligere enn meg. Når jeg ble invitert med på ting, så følte jeg alltid at jeg måtte gå, eller ha en veldig god unnskyldning for ikke å dra. Jeg vil ikke,  jeg har ikke overskudd til, var aldri deler av mitt vokabular. Jeg kan ikke fordi... ble alltid svaret. Løgner. Jeg er blitt en skummelt god løgner med årene. Jeg kan lyve helt automatisk, uten å blunke. 

     

    Det sitter så langt inne for meg å prioritere med selv at jeg automatisk lyver. Jeg sier mye heller at det passer litt dårlig idag, men hva med på....., enn å bare si det høres hyggelig ut, men jeg har dessverre mye på tapetet. Jeg mener bare godt, men jeg skjønner jo at in the end så forskyver jeg bare problemet. Skaper forventninger. Hadde jeg bare sagt det som det var, så kunne jo hen tatt med noen andre og hatt en hyggelig dag. Isteden skal hen sitte å vente på meg, og sikkert få med seg en redusert og sliten meg. For jeg har sikkert lagt tusen andre planer samme dag. Akk. 

     

    Men du pleier jo alltid å kunne - de få gangene jeg klarer å lire av meg et "nei", så føler jeg at jeg folk blir negativt overrasket. Mens om jeg sier ja, tar de det som en selvfølge. Samtidig kan jeg høre folk si om andre; hun pleier jo aldri å ha tid, så jeg ble skikkelig positivt overrasket over at hun kunne - urettferdig, ikkesant? 

     

    Note to self: det er Okay å si nei. Mennesker som ikke tåler at jeg tenker på meg selv i ny og ne, er ikke mennesker som ønsker meg godt uansett. 

    Jeg må lære meg at andres skuffelse ikke er mitt ansvar. Andres lykke er ikke mitt ansvar. Ei kan jeg gjøre noen lykkelig, før jeg er lykkelig selv. 

     

    Jeg vil bare skru av mobilen og binge Bates Motel på Netflix, er ikke det Okay aaa? 

     



     

    Btw: om du ikke har sett "Bates Motel" - do it :) 

     



     

  • 05.01.2017
  • //
  • Kl.23:53
  • //
  • Personal
  • //
  • 2 kommentarer
  • WHY I LOVE FLYING

     

     

     



     

     

    "Jeg har drømt om å bli flyvertinne helt siden jeg var liten...."

     

    Jeg gjorde aldri det jeg. Jeg var aldri opptatt av skjønnhet og klær, kunne ikke gå i hæler, noe jeg forsåvidt ikke kan den dag idag heller. Jeg bare snublet inn i det, for snart 4 år siden. Det startet som en sommerjobb, og jeg hatet det det. Gledet meg til å være tilbake på skolebenken. Følte ikke at jeg passet inn. Jeg husker første dagen på kurset, ja for før vi kunne begynne å fly måtte vi på et obligatorisk 4 ukers kurs, og om vi bestod, fikk vi vinge, diplom og en jobb de neste månedene. Anywho, jeg husker de var så pene alle sammen, men sine done nails n high heels. Jeg forbannet meg selv for at jeg hadde tatt på meg joggesko og sweatpants. Som den rutinerte studenten jeg var, tenkte jeg at comfy var et must på kurs fra 09 - 18. Det ble første og siste dag i joggis da.

     

    Jeg hatet jobben. Den første dagen skulle jeg møte på Gardermoen kl 04:15. NULL FIRE FEMTEN. Galskap. Når legger man seg da? Nattklubbene spilte fortsatt musikk da jeg var på vei til jobb. Vi skulle fly til Rhodos og tilbake, 4 timer give or take hver vei skulle det ta, sa kapteinen. Han tok feil. Rhodos flyplass var stengt, det blåste for mye til at det var trygt å lande. Forbigående uvær. Så vi, og alle andre fly som skulle til Rhodos landet på Dalaman flyplass, som ligger på sydvest kysten i Tyrkia. Og ventet. Og ventet. Da de endelig åpnet igjen, ble det kø. Kø for å dra fra Tyrkia, kø for å lande på Rhodos, kø for å få busser til passasjerene, kø for å ta av. Da vi endelig satte kursen tilbake mot Oslo var det bare såvidt vi hadde nok timer igjen til å komme helt hjem. Det finnes en limit på hvor mange timer flyvende crew, kabinpersonell og piloter, har lov til å være i det som kalles "aktiv duty". Etter disse timene, må vi hvile ned, før vi får ha ansvar for sikkerheten igjen. Vi kom oss hjem, heldigvis. Og 18 timer etter jeg dro hjemmefra, lå jeg endelig trygt plantet i sofakroken. Sliten. Fortvilet. Hvordan skulle jeg overleve en hel sommer? Selv med fire timer i flytid hadde det gått i et. "Vi i kabinen tar nå en liten pause på 15 minutter. Om du skulle behøve akutt hjelp finnes det en knapp i panelet foran deg". 15 minutter. Jeg tror jeg spiste et halvt rundtstykke og tisset en gang iløpet av hele arbeidsdagen. Jeg husker jeg tenkte at det eneste positive var kollegane. For oh my, ingen andre steder, har jeg ever møtt en så salig blanding av karakterer og herlige mennesker. Ingen andre steder har jeg lært så mye om mennesker (og jeg har jobbet i psykiatri), relasjoner, og ikke minst om meg selv. Mange av mine aller nærmeste venner og villeste opplevelser har jeg fra flybransjen. Jeg har så mange historier å fortelle. (Men det får bli i et seinere innlegg, eller kanskje en bok når jeg slutter; Stories from behind the curtain elns.)

     

    Sommeren gikk. Og sakte men sikkert lærte jeg tips og triks som gjorde arbeidsdagene lettere, jeg lærte meg sjargongen og språket. Ja, for som på alle andre arbeidsplasser, og kanskje i enda større grad, snakkes det et egent språk i flybransjen. Forkortelser og uttrykk jeg aldri hadde hørt før. ( Som B.O.B; Best on board. Om du overhører en flyvert eller vertinne gossipe bak gardinen om ditt sete nummer og BOB, så er det bare å heve hodet, du er nemlig the best looking onboard. ) Stresset forsvant nå som jeg hadde lært meg alt av rutiner, jeg begynte å glede meg til å dra på jobb. Jeg fikk venner for livet. Sommeren jeg begynte fløy vi bare tur retur flyvninger, men så kom vinteren, og vi begynte å fly langt, Kanariøyene, Mexico, og Thailand, med layovers på alt fra en til fem netter. Jeg husker første året, hvor jeg ikke kjente noen, hvor mye jeg gruet meg til å skulle dra avgårde på en fem dagers tur med åtte vilt fremmede mennesker. Det var som å være 10 - år igjen, å skulle på sommerleir helt alene. Helt uten grunn gruet jeg meg. For, oh my, så gøy det var. Solgt. 

     

     

    "Ensomme sammen"

     

    Helt siden den sommeren har jeg elsket jobben, passasjerene, og livsstilen. Noen dager er dog mindre elskbare enn andre. Og akkurat som jeg har opplevd utrolig mye gøy, har jeg også opplevd ting som ikke er like gøy. Det har hvert blod og svette, tårer både av sorg, glede og sinne, masse latter og glede, men også ensomhet... Jeg forundrer meg ofte over hvordan en jobb som er så sosial, vi er jo tross alt oppå hverandre i 5 - 6 dager, kan bli så ensom?

     

    Idag er det den siste dagen i 2016. Jeg tilbringer den alene på et hotellrom. På såkalt hotell standby. Som kort fortalt går ut på at jeg får en telefon om jeg skal jobbe. Det er med litt tungt hjerte jeg scroller gjennom instagram feeden min og ser alle min venner festkledde og glade. 2016, året jeg gikk glipp av alt her hjemme. Min beste venninnes forlovelsesfest, alle bursdager til de jeg bryr meg om, julaften, og nå nyttårsaften. Jeg kommer fra en, tja, litt utradisjonell familie. Vi spiste aldri middag sammen da jeg vokset opp. Mamma, pappa eller noen, lagde mat også forsynte man seg bare når man var sulten. Bortsett fra bursdager, julaften og nyttårsaften, da var det duket for familiemiddager. Jeg savner at noen dager er spesielle. Ekstra kos. De dagene man teller ned til og gleder seg til. Det finnes ingen sånne dager i flybransjen. Så rart at i en bransje hvor ingen dag er lik, så er alle dager like på en annen måte. Det finnes ingen røde dager, blue mondays eller fredags pils. Alle dager er hverdager. Men alle de fantastiske menneskene jeg får omgåes med gir de farge.

    En passasjer spurte meg engang om det var verdt det, å jobbe helger, helligdager, døgnet rundt, om det ikke ble ensomt å reise rundt sånn hele tiden. Og jo, det er ensomt, for det er ikke til å skyve under en stol at man går glipp av mange merke dager. Men vi er alle ensomme. Vi er alle i samme båt, skulle gjerne feiret sammen med våre nære og kjære. Men du, for et fantastisk samhold man får når man er ensomme sammen.

     

    Så selvom jeg gikk glipp av mye i året som gikk. Har jeg opplevd utrolig mye også, som jeg aldri hadde opplevd ellers. En stor takk til mine enestående kollegaer og fantastiske passasjerer som gjør en ellers ensom jobb, så utrolig sosial :)

     

     

    Håper alle hadde en fantastisk nyttårsfeiring! ❤

    BTW: jeg har alltid lurt på; feirer man året som her gått? Eller året som kommer? Noen som vet? ☺

     




     

     

  • 02.01.2017
  • //
  • Kl.21:14
  • //
  • Personal
  • //
  • 4 kommentarer
  • M c T I N D E R

     

    ...og andre sjekke ting jeg ikke skjønner

     

     

    CREEEEPS I BAREN 

    Hvorfor er det sånn at den litt slitene spinkle karen som har stått ved baren hele kvelden og samlet mot for å si hei til deg, er "En Creeeeap!". Som "creepa" på deg? Mens når den solbrune muskuløse don juanen, sier hei og drar noen halv kleine sjekke replikker, "ble du sjekka opp"? 

    Jeg kunne ønske det fantes et utested eller en kafé hvor man fikk bind for øyene, hvor man ikke kunne dømme etter utseende, hvor man lærte å bli kjent med personligheten. Det finnes uten tvil ikke noe mer sexy enn en vakker, leken og mystisk personlighet. #BlinddateFTW

     

    BEAUTY FADES 

    Hvorfor er det så mang som blir mer glad for et kompliment som går på utseende, enn på personlighet? 

    All beauty fades og om noen år sitter vi der hele generasjon, skrukkete som rosiner hele gjengen, på bingoen og spiser syltetøy med sugerør. Da betyr det liksom ingenting at man var pen som ung. Jeg vil ha komplimenter jeg kan ta med meg, jeg vil ha ros for det som gjør meg til meg. Jeg vil høre at jeg er et godt menneske og en som gjør en forskjell i noens liv. Det er kvaliteter som aldri dør. 

     

     

     

    AKK, TINDER.....

    Jeg er ikke på Tinder og har heller aldri hvert, så jeg skal vel egentlig ikke uttale meg om ting jeg ikke vet noe om, men dette er mer et spørsmål, enn noen form for kritikk. 

     

    Anywho,  jeg har sett mange bekjente og venner bruke Tinder. Og hensikten med Tinder er vel at man i utgangspunktet skal møtes å ligg...ehh.. date, right? Jeg syns jo egentlig ikke utseende skal ha noe å si, så dette blir kanskje litt dobbeltmoralsk av meg å påpeke. 

    Meeeen, det slo meg at Tinder minner meg om Mc Donalds. Du vet når du eyeballer den juicy, høye og svære Big Macen på menytavlen. Når du står der med vann i munnen venter, lurer på hvordan man skal klare å bite over den svære juicy burgeren. Så kommer den da, og det er ikke til å skyve under en stol at den er til de grader blassere og slappere, som om luften har gått ut av den. Salaten på halv 12. Skuffelsen. Den var ikke som på bilde. Men men, den ligger nå foran deg, så man gafler den jo i seg allikevel. Så det er vel ikke uten tvil, at både Tinder og Big Mac smaker best kl 03:30 lørdag kveld, gjerne med et godt antall tequilla shots innabords. 

    Men heey, nå var jeg sikkert i overkant krass. Men hvorfor har folk så retusjerte bilder på Tinder? Et par filter og touch up, Okay, men hva er vitsen med å redigere inn verste vaskebrettet, når daten åpenbart kommer til å se at du har skippet ABS - day det seneste året. Minst. 

     

    Vil man ikke heller gjøre et godt første inntrykk? Ikke fremstå som en fraud? Dessuten, vil du møte noen som bare er interessert i deg for dine gode looks? Min pensumbok i psykologi lærte meg at førsteinntrykket er det man konstruerer all annen fakta rundt. Typ, har man dannet seg et negativ førsteinntrykk av noen, vil positive egenskaper en seinere lærer veie mindre. Det tar lengre tid å snu et negativt førsteinntrykk til et positivt, enn visa versa. 

     

    Kan noen lage en blinddate sjekke app? Sånn at om man matcher med noen, så er det fordi man her felles interesser og meninger, og ikke fordi begge would tap that



     

    - Peace & Love 

     

     

  • 31.12.2016
  • //
  • Kl.00:04
  • //
  • Personal
  • //
  • 0 kommentarer
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no